The Gambia

Denne reiseskildringen ble til etter en tur til Vest-Afrika februar 2002.

En annerledes opplevelse.

Jeg har flere ganger tidligere blitt invitert til Afrika, fra en kollega som er hjemmehørende i på dette kontinent. Har selvsagt hatt lyst, men tidligere aldri turt å ta steget fult ut. Det var først over en smalahove-middag hjemme på Vestmo, med aquevitt i hvert bein at teamet kom opp igjen. Tommy er en mer aggressiv og kontroversiell, og ikke minst ikke redd person i forhold til meg, og jeg fikk store problemer når han uten videre ville reise. Han hadde overhode ikke betenkeligheter, og dette tente konkurranseinstinktet i meg for dårligere enn ham ville jeg ikke være. Så slik ble turen bestemt, en tur som på mange måter vil sette sine spor.

En annen liten kuriositet er faktisk at Tommy ett år i forveien hadde fleipet med at vi sammen skulle feire bursdag, 40+30 år sammen i 2002, ingen av oss visste på det tidspunkt at vi året etter satte oss i Volvoen med kursen for København.

Livet er mange ganger forunderlig, uforutsigbart og dersom man velger å ta mulighetene som ligger der på vår vei, kan livet virkelig bli verd å leve. Jeg for min del syntes jeg fortjente denne turen, etter de to mest turbulente år i mitt liv. To år med utrolige opplevelser i arbeidslivet, samtidig som livet privat gikk både utforbakke, og oppforbakke på en gang. Men jeg gidder ikke bruke mer på å rettferdiggjøre denne utflukten, jeg var invitert til et land på den Afrikanske vestkyst, The Gambia. Mannen som hadde vist meg den ære var min trofaste medarbeider gjennom flere år Omar, en mann med enorm kapasitet, livslyst og livsglede. Traff ham første gangen for snart 4 år siden, hadde ham til intervju og tok et av mine mest beryktede intervju med nettopp denne mannen. Han var nok offer for min tidligere fremmedfrykt, for å vokse opp på det pietistiske Sørlandet setter sine spor med tanke på fordommer, og fremmedfrykt. Min bestemor kalte alle negere som hun så på tv tidlig på 70,-tallet for de; ”fra bærføttelondi”. Det var kanskje dette som gjorde at Omar fikk gjennomgå i min først samtale med ham, men en ting husker jeg fra den samtalen, og dette var at han gjorde et inntrykk på meg. Jeg husker også at jeg fortalte ham avslutningsvis at han skulle få en sjanse, og at det var opp til ham å bevise om min avgjørelse med å ansette ham var riktig.

Omar har aldri sviktet meg, og det var derfor jeg tok utfordringen. Han lovet å være min støttekontakt, og ledsager. Jeg trodde selvsagt ikke at han mente dette helt konkret, men det visst seg å være slik det skulle bli. Tommy, mitt reisefølge som jeg også hadde ansatt var en skrue. Han har tross sine 30 år opplevd masse på sin vei. Noen lage samtaler er det også blitt opp gjennom, men da samtaler med utgangspunkt i arbeid og forhold omkring dette. Det er jo en arena som jeg behersker, jeg var derfor aldri så lite skeptisk på hvordan det ville være å dele seng, med denne skjeggete, og hårebefengte Larvikenser. Tidligere kommunist og Cubatro som han var, visste jeg at dette kunne bli en utfordring. Men på hvilken måte ante jeg ikke.

Reisen startet med en tradisjonell ferjetur over til Strømstad, sammen med shoppingegale Nordmenn satt vi i baren og så smått begynte å drømme om landet der nede. For min del hadde det vært lite med søvn den siste tiden, nettene var brukt til å fantasere, drømme seg bort fra dette landet og tenk at vi nå var på vei. Sverige er et flott land å kjøre bil i, og det er når man kommer til E6 på svensk side at man ikke skjønner hvorfor fartsgrensen i Norge ligger på 70-80. I Sverige, et land uten oljeinntekter, bygger dem veier, brede veier med flere felt. Det er slik at det nesten blir kjedelig å kjøre, ikke fordi farten er så stor men fordi veien er så rett uten sving. Sånn sett liker jeg Norge bedre, for der tenker de ikke på fart, men på å legge inn mest mulig sving slik at sjåfør skal få noe å arbeide med. I Sverige går milene som kilometer her hjemme og tiden mot ferjeleie gikk så alt for fort. Så en liten fin observasjon, som vi opplevde på ferja mellom Helsingborg-Helsingør. På denne ferjestrekket som tar om lag 12 minutter eller noe slikt hører man på hver tur et høyt pip nå båten er midt mellom disse to land, og dette pipet er et signal til oss om at det er mulig å kjøpe alkohol. Alkohol, europeerens rusmiddel lager alle slags mulig atferd hos oss mennesker. I dette tilfellet var det slik at når pipet kom sprang alle mot spritdisken og handlet som ville, nesten som et kappløp med tiden. Det var jo et kappløp med tiden, for på at nytt pip måtte alle til kassen og gjøre opp for varen. Alle kjente signalet utenom oss, vi reiser jo ikke denne strekningen flere ganger pr. uke. Vi tar den bare når vi skal til Afrika, et land med et totalt annet syn på alkohol og dets sædvaner.

Vi ankom Kastrup tidlig kveld, kaldt var det også. Vi brukte litt tid til å orientere oss og etter diverse feilkjøringer inne på terminalområdet fant vi grei frem til en plass, og jaggu var det godt. Det var godt for jeg var forbannet lei kassettmusikk fra sen 70,-tall, det suste noe aldeles forferdelig i hodet og det smakte derfor ekstra godt med den første pilsen på Kastrup. Vi satt om lag en times tid i en bar på flyplassen, før denne stengte og vi drog da ut på leit etter en pub som skulle hold lenge åpent. Den fant vi aldri, vi gikk og vi gikk men fant aldri denne puben. Det var mulig at den lå like rundt der vi lette, men vi fant den iverfall ikke. Kjøpte flere pils og gikk inn i flyplassområdet igjen.

Vi tilbrakte resten av natten på stoler i ventehallen, Tommy sov og jeg holdt vakt…Han kunne sove over alt, det visste jeg ikke før flere dager senere. Men vi traff en innfødt, en innfødt fra The Gambia i ventehallen den natten, en mann vi skulle treffe igjen flere dager senere. Han hadde noe aldeles forferdelig med bagasje med seg, og dagen etter måtte han betale masse i overvekt for å få med seg alt. Det var godt han hadde reisefølge, ellers hadde han ikke kommet lengre enn innsjekkingsskranken. For på den måten kunne han dele sine flere hundrede kilo på to, og slapp billigere på den måten. Forresten, har tenkt over det etterpå, han var sikkert ikke gift med henne, han hadde selvsagt betalt billetten for henne slik at han skulle slippe å betale så mye overvekt.

Flyet, en Airbus 320, var en flott maskin hadde det ikke vært for dårlig plass mellom setene. Flyene som brukes til slikt, er innredet for mennesker fra en annen planet, mennesker uten ben eller mennesker med avtakbare ben. Hadde vi hatt slike avtakbare ben hadde flyturen bare vært en drøm, en hyggelig sådann. Jeg skal likevel ikke klage, det gikk over all forventning. Vi fikk masse å spise og drikke på flyet, og det gjorde nok susen. Jeg kom iverfall i snakk med en bonde fra Danmark som drev med storfe, på eu-vis. Han produserte biff, store hormonbiffer fulle av vann og uten smak. Det ble litt av en diskusjon, og når Tommy kom i snakk med en Finsksvensk eldre mann som hadde giftet seg gambiansk var flyturen bare en lek.

Etter en kort mellomlanding og transitt på Grand Kanari, landet vi ettermiddag den 14.03 på Banjul airport. Jeg var nok ganske pusset når jeg steg ut av flyet for alt derfra og ut til bilen gikk så fort, husker ikke så mye av det. Men noe husker jeg, at vi stod i passkø, sist i en passkø som Tommy tidligere hadde sagt vi måtte betale oss gjennom. Jeg hadde nektet dette og fikk første stikk, for mot oss kom det en svær hanneger i uniform. Heldigvis hadde han et stort smil, en ansiktsuttrykk som langt fra sa at han ville arrestere oss. Han spurte oss høfflig om vi kjente Omar Cham, geleidet oss forbi hele køen og passene ble stemplet i rekordfart. Ute i ventehallen var vår støttekontakt, Omar med sine svære armer slo ham dem rundt oss en etter en. Varmere velkomst kunne vi ikke fått, og ute ved bilen kjente jeg varmen for første gang, en varme så god at alle de vonde tingene var glemt. Bilen en 70,-talls MB230, i gult og grønt og en neger som jeg ikke ville tippet en dag over 16 år skulle være vår sjåfør. Fort kjørte han også, ut av flyplassen og inn på en liten vei som igjen ledet over på en relativt god vei. Det skulle vise seg at dette var den eneste gode veien i hele Gambia, men det visste vi jo ikke på det tidspunktet.

Etter en kort tur, stoppet kjøretøyet. Utenfor stod det en stor velkomstkommitee, mest kvinner kledd i alle regnbuens farger. Draktene de hadde på seg var prangende, bar tydelig preg av at de opplevde vår ankomst som en stor begivenhet. Vi ble loset inn til huset tett fulgt av et titalls barn, mer eller mindre uten klær. Alle med brede smil om munnen og alle snakket de i munnen på hverandre. Stedet vi kom til var Omars ”kaumpaund” som de kalte det, senere forstod jeg at dette betydde noe i retning av eiendom. Den var ikke stor, om lag 30*40m, med høyt murgjerde rundt. Innenfor dette området var det satt opp flere hus som dannet en hestesko, med fellesareal i midten. På dette området bodde familien, den nærmeste familien til Omar, hans brødre og far, samt annen nær familie. Totalt vil jeg anslå at det på denne eiendommen bodde om lag 50 mennesker med stort og smått. Senere spurte jeg en av konene om hvor mange barn det var, og hun talte sånn røfflig at det var mellom 15-20 barn.

Vi ble tatt med til Omars hus, et murhus eller en endeleilighet i et rekkekompleks. Huset var bygget i mureblokker, med blikkplater på taket, og vinduer var åpninger med en slags skydd. Det var ikke vinduer i den forstand vi tenker på. Foran huset var en liten veranda, og inngangsodøren ledet direkte inn i stuen, et rom på om lag 20m2. I den ene enden av stuen stod en gammel sofa fra Norge, en sofa som var moderne for om lag 20 år siden hjemme. Ellers var det sparsommelig innredet, ingenting på veggene foruten en grønnfarge som minnet mer om vår i Norge enn noe annet. Det var også et lite bord i det ene hjørne, og der var det et gammelt stereoanlegg, kassettspiller og radio. Ingen tv, ingen skap, ingen malerier eller fotografier og pyntegjenstander.

Stuen ble fort overfylt av mennesker, mest kvinner og barn. Noen av barna ble jaget ut, mens andre fikk være. Omar presenterte oss for den enkelte, fortalte hvem de var og på hvilken måte de var i slekt. Omars kone, Fanja var lett nervøs og smilte litt forlegen der hun satt i sofaen. Hun hadde et vennlig litt genert smil, og når hun smilte kunne en så vidt se at hun hadde erstattet enkelte tenner med gull. Resten av huset, bestod stort sett av soverom, tre i alt. Vi ble innlosjert på det ene rommet, et rom som Omars døtre brukte til vanlig. Det var et stort godt rom, med to senger. Den ene var en gammel dobbeltseng, den andre enkel.

Inntrykkene denne ettermiddagen var enorme, langt fra det en på forhånd kunne tenkt seg. Jeg hadde på forhånd sagt til meg selv at jeg ikke hadde noen forventninger til livet der, men alle inntrykkene, varmen og menneskene gjorde et voldsomt inntrykk. Og mer skulle det bli. I Norge er det slik at vi viser nye gjester rundt om i huset, viser dem alt det materielle som vi har sanket sammen og viser stolt frem huset vårt. Dette var irrelevant for Familien Cham, huset hadde ikke noe statusfunksjon slik det har for oss nordboere. Det som var viktig for disse menneskene var å vise frem seg selv, hilse og vise sin ærbødighet kledd i sin fineste stas. Annerledes og fascinerende, og et langt sterkere inntrykk enn om jeg skulle vist frem huset og bilen hjemme.

Den første ettermiddagen gikk utrolig fort, sikkert fordi vi hadde drukket litt og var slitne etter flyturen. Men alle inntrykkene og varmen, den trykkende varmen gjorde sikkert kroppen vår ekstra mør og sliten. Natten kom fort den første kvelden.

Morgenen etter var jeg tidlig oppe, var som jeg er på lyder våknet jeg til bønneropene fra den lokale moskeen tidlig morgenen etter. Fikk selvsagt ikke sove og bestemte meg for å stå opp. Mer eller mindre utsovet gikk jeg ut og satt meg i en gammel plaststol fra Norge, og hørte på fuglelivet. Fuglelivet er spesielt aktivt i det lyset kommer om morgenen, slik er det i Norge og slik var det også her. Satt under et appellsintre, fullt av grønne uferdige appelsiner og bare sugde inntrykk aldeles alene. Hørte fuglesangen fra et ukjent antall fugler. Noen var synlige, andre ikke. Felles for dem var at jeg aldri hadde sett noen av dem før, verken i livet eller bøker. Og jeg som trodde jeg visste masse om fugler, har tross alt som barn interessert meg for fugler. Den tropiske faunaen visste jeg imidlertid lite om, det skjønte jeg den morgenen. Etter om lag en time med fred, kom det en eldre mann gående, skjønte fort at han hadde vært i moskeen. Han hadde den tradisjonelle sorte kjortelen på seg. Han hilste vennlig, og spurte på engelsk om jeg ville ha kaffe. Jeg takket ja, og noen minutter etter kom han ut fra huset sitt med en kopp instant kaffe. I det jeg fikk koppen sa han; ”versego” på gebrokkent svensk. Han hadde bodd mange år i Sverige, snakket godt svensk og det ble slik at han hver morgen kom med kaffe til meg, senere også brød som han hadde med etter at han hadde vært i moskeen. Jani, som han het var midt på 50,-tallet. Han hadde flyttet tilbake fra Sverige og giftet seg med Mariama, ei dame på om lag 25 år. Sammen hadde ekteparet en sønn. Jani var tydelig en respektert mann, selv om han levde et liv her nede som relativ anonym. Han fortalte selv at dette var bevisst, han kledde seg verdslig fordi han ikke ville påkalle oppmerksomhet. Men jeg tror nok at han hadde gjemt under noen penger, fordi han virket litt lur bak sitt gamle skjegg.

Klokken var blitt 07:00 og folk begynte å arbeide, kvinnene og de unge jentene begynte å røre på seg. Jentene begynte hver dag med å hente vann fra brønnen, en vannkilde som lå om lag 150m fra eiendommen. Jeg vil anslå at Omars døtre hver morgen hentet om lag 350liter med vann fra denne kilden, jeg fulgte med bort til vannkilden og der var aktiviteten stor. Her var et naturlig samlingssted for alle kvinnene tidlig på morgenen. Her var temperaturen høy, alle snakket i munnen på hverandre og de snakket stammespråket sitt Mandinka. De ble litt forlegne når de oppdaget meg ved vannkilden, noen fniste og andre snakket lavmælt med hverandre. Skulle ønsket jeg kunne forstått hva de snakket om, men blikkene fortalt om vennlighet og varme. Det var nok for meg.

Første dag i The Gambia var begynt, dagen så ut til å bli av de vakre, varme som man i Norge kanskje opplever en eller to av pr.år. Omar, min vert stod opp tidlig denne dagen, som for øvrig var en fredag. Fredag den 15.03.02, min eldste sønns bursdag. Tenkte på dette, halve jorden borte våknet min sønn på sin 17års dag og hadde sin far på andre siden av jorden. Skulle ønsket at han kunne vært her og opplevd dette, som jeg opplevde. Kanskje en dag kan jeg ta ham med, kanskje en dag kan han få oppleve alt dette sterke. Han er jo sånn en flott gutt, arbeider og sliter og vet at det kommer til å bære frukter hvis han bare står på. Han er på mange måter lik de ungdommene Omar er far til. De også arbeider og sliter, står opp tidlig og gjør sine plikter, sin skolegang og vet at dersom de bare står på vil de få anerkjennelse og bli respekterte koner, borgere i dette landet. Mønsteret og motivasjonen for det de unge holder på med enten det er i Norge eller The Gambia er utrolig forskjellig, og rammevilkårene likeså. Men de vil oppnå det sammen enten de vokser opp på den eller den side av kloden med slik atferdsmønster, nemlig anerkjennelse og respekt. Jeg har en flott sønn, en sønn som fylte år samme dag som jeg skulle tilbringe min første hele dag i Gambia.

Etter en kort intens frokost, på Gambisk vis. Fikk ikke se hvordan den ble tilbredt, fordi jeg satt og snakket med Omar denne morgenen. Men etter en kort samtale med ham kom Fanja inn med et vaskevannsfat, fylt med ris, noen stykker fisk og litt saus. Jeg fikk skje, og vi spiste sammen av maten. Ikke Fanja, for menn spiser for seg og skal vartes opp i dette landet. Det skjønte jeg fort.

Omar ville ha meg med til Banjoul, hovedstaden for han skulle hente ut konteineren som han sendte tre uker før han drog fra Norge. Omar har lenge holdt på å sende konteinere til Gambia, og nå ville han ha meg med å hente ut denne 5, eller 6 konteineren. Denne gangen hadde han ikke sendt mer enn en 20fot konteiner, dette fordi kostnadene til frakt er så vidt store. Vi fikk låne bilen til broren Jankuba, og samme sjåføren som dagen i forveien fraktet oss i stor fart mot hovedstaden. Vi måtte gjennom to eller var det tre politisperringer på veien. Noen ganger så de fort inn i bilen, mens de andre ganger bare vinket oss fort videre. Men alle stoppet, og dersom noen smøg seg forbi hadde dem ei fløyte som dem brukte flittig. Og dem som fikk fløyta fikk ikke så god velkomst som dem som stoppet. Veien inn mot hovedstaden var forholdsvis god, en tofeltsvei som var asfaltbelagt. Langs veien stod det bilvrak, biler som var stoppet var bare forlatt i veiktanten, ofte ribbet for alt som kunne brukes stod de der forlatt og rustet bort. Og så passerte vi en søppelfylling på veien, en søppelfylling som jeg ikke har sett sidestykke til, alt lå åpent og stanken fra fyllingen var uutholdelig. Her gikk det mennesker med poser og rotet frem og til bake i søppelen, samtidig som en bulldoser skyflet dritten sammen og brant folk brant søppel hele veien. Like inntil tettbebyggelse lå denne fyllingen, og det bodde mennesker i denne stanken var en tanke som gjorde meg kvalm.

Etter en 0,5 time i bil kom vi til Banjoul, en by som ikke var alt for stor. Den hadde ingen høyhus, tre etasjer var vel det meste. Men liv og røre var det over alt, og trafikken var et kapitel for seg. Hornet, var bilførerens viktigste redskap. Alt annet på bilen kunne faktisk være ute av funksjon, men hornet måtte virke, eller ville du ikke hatt noen fremtid i dette anarki av et trafikkaos.

Vi plukket opp et par negere på veien, Omar fortalte meg fort at dette var mennesker som han måtte forholde seg til i forhold til konteineren på kaia, og med ett var vi ved konteinerkaia. Et høyt murgjerde var mellom gata og konteinerkaia, og ved porten satt det eller lå det et ukjent antall menneske, alle menn. Jeg skjønte ikke hvorfor, før etter en tid. Da skjønte jeg at dette var mennesker som søkte arbeid på kaia, mennesker som kom hit tidlig morgen og ventet på noen som skulle ansette dem. Det var det lokale arbeidskontoret som jeg fikk oppleve, et arbeidskontor uten byråkrati, arbeidsformidlere og køkultur. Her måtte arbeidskraften bys frem i egen person, uten fremmøte ikke arbeid. Noen var heldige, ble engasjert for en dag, men andre ofte litt eldre enten resignerte eller la seg tilbake og lot livet passere uten arbeid den dagen. Jeg fikk god tid til å studere denne atferden på utsiden av portene, og innenfor var det stor trafikk. Porten ble voktet av mennesker med stor autoritet og ingen som ikke hadde fått arbeid slapp innenfor murene. Like ved hadde noen koner stilt seg opp, og laget et lokalt transportabelt gatekjøkken, der produserte de ris og de arbeidsledige fikk mat mens de ventet på det lykkelige øyeblikket når en eller annen skulle ansette dem. De fleste måtte nok vende hjem uten arbeid, likevel kunne jeg ikke spore noen depresjoner. Jeg var nok ikke god nok observant i varmen, for her måtte det være mange mennesker som levde på sultegrensen.

Utpå dagen mellom kontorer og konteinere ble vi sultne, og tok noe mat på en lokal sjappe. Ikke noe spesielt ved det, foruten at det var umulig å fremskaffe pils, muslimer liker ikke dette rusmidle og derfor er det svært vanskelig tilgjengelig. Ettermiddag ble det før alt var ordnet, og konteineren var på vei til Serrakunda, som hjembyen til Omar hette. Vel hjemme ble konteineren tømt i rekordfart, mens vi satt tilbakelent under et tre i skyggen å så på.

Tidlig på kvelden var vi tilbake hos Fanja og barna. Maten ventet, ris og fisk på vaskevannsfat servert like etter at vi kom. Tommy hadde vært på shoppingtur, sammen med nevøen til Omar. Vi fikk ikke lov til å gå ut blant lokalbefolkningen uten en lokal med oss, det var tydelig at Omar hadde gitt beskjedne om dette og det var nok ikke tilfeldig. Alle europeere var i deres øyne ”stinne” av penger og mulige ofre for deres utrolige evne til å handle bort det lille dem hadde å tilby. Til overpris skrek de over hverandre, og nesten sloss om å få vår oppmerksomhet. Det var denne påkjenningen Tommy hadde utsatt seg for den første dagen i The Gambia. Det virket som om han var nesten uberørt av dette, og dette hadde nok nevøen hjulpet ham med. Han hadde hatt en trivelig dag, iverfall gav han utrykk for dette.

Kvelden kom og Omars eldre bror kom på besøk. Dette var en mann noen år eldre enn Omar, med et ansiktsuttrykk som var fryktinngytende og et vesen som virket enda verre. I Norge ville jeg uten betenkeligheter trodd at den mannen var en eller annen slags torpedo, skummel så han ut. Han var imidlertid koselig, til tross for sitt fryktinngytende ytre, og vi ble med ham ut den kvelden, ut til Stranden. Det var nemlig så vidt begynt å bli noen hoteller ved stranden, og turismen var så vidt begynt å gjøre sitt inntog også her på Vest-Afrikas kyst. Ved hotellet kom vi i prat med noen flere karer, karer med mer usikre hensikter. De ville selge oss marihuana, og jaggu klarte de å formidle noe ”kali” som det hette på Mandinka. I Norge er dette forbudt, men i denne kulturen ruser folk seg på marihuana og ikke annet. Karen ville ha 100 kroner for et kremmerhus, men Tommy fikk prutet den ned til halve prisen og syntes han hadde gjort det godt. Senere visste det seg at samme mengde ble solgt i landsbyen for en femmer. Snakk om ”god” handel, men så opplevde vi det også. Jeg ble visst litt gal denne kvelden, og enkelte fikk ”passet” påskrevet noe vi snakket ut om dagen etter.

Første dagen ebbet ut og månen stod på himmelhvelvingen, ikke full men sånn passe skjev som vi når vi kom hjem utpå natten, med Omars eldre bror som støttekontakt ved vår side.

Dagen etter fikk jeg min morgenkaffe av Jani, Mariama og Omars jenter begynte vannbæring og dagen startet som den forrige. Omars gamle far, en mann med grålig skjegg og dårlige ben var også en av moskeevandrerene på morgenkvisten. En gang mellom 0800 og 0830 satt imidlertid den gamle mannen i en lenestol fra Ikea, riktignok en lenestol som ingen i Norge ville hatt men den gjorde nytten sin her nede. Mannen las fra koranen, den hellige bok lå foran ham og han las med høy tydelig stemme så det kunne høres over hele eiendommen. Med pekefinger mot skriften messet han i vei, mens de små løp frem og tilbake rundt ham. Etter en halv time, satte han stolen tilbake opp mot veggen, tok sin gamle sykkel og forduftet ut i landsbyen. Omar, han var sliten og sov lenge og Tommy likeså. Mannen med sovehjerte av gull, var inne hos ham flere ganger, men akk, gutten sov søtt. Jeg tok meg en liten luftetur på egenhånd ut i landsbyen, og overalt hvor jeg gikk bøyet folk seg ærbødig og hilste meg på sitt vis.

Hilsen i Gambia er en spesiell opplevelse, særlig når man besøker en betydningsfull mann som Omar. Med oss håndhilste alle og jeg har ikke håndhilste på så mange mennesker i hele mitt liv som jeg gjorde de tre første døgnene der nede. Alle vennlige med bøyd hode og i ærbødighet hilste de meg i hånden. Enkelte ganger, faktisk gangske ofte når folk hilste Omar, ba de for ham samtidig som de hilste. En atferd som var svært påfallende for oss, men helt naturlig for dem.

Han hadde folk på besøk fra han stod opp til mørket falt på, tellingen på antall besøk mistet vi omtrent midt på dagen, men antar at det var et antall mellom 15-20 ulike personer hos ham pr. dag. Alle med hilsen og bønn, og Omar måtte svare på deres bønnehilsen. Han slo seg til pannen med den ene hånden og innimellom kom det et amen, i det han forsiktig bøyde hodet. Husker spesielt to besøk, to besøk som gjorde inntrykk. Den ene var en nesten blind mann, eldre mann med grå stær. Han kom flere ganger, flere dager etter hverandre og fremførte sitt budskap. Han ønsket hjelp til å skaffe seg en legetime slik at han kunne få lege til å vurdere synet sitt. Med sine ledsagere kom han ruslende bortover, bøyet hode og fremførte sin bønn, mens Omar besvarte bønnen. Omar hørte og tok seg tid til å høre på alles budskap, men især denne mannen lyttet han villig til. Etter en tid, gikk begge mot eiendommens utgang og i det mannen skulle gå stakk Omar diskré til ham penger, jeg vet ikke hvor meget. Alt skjedde så diskré, så tilforlatelig at kun en dyktig observatør kunne merke dette. Det andre besøket var om mulig enda sterkere, en fattig eldre mann kom med gaver. Gaven han frembragte var frukter og grønnsaker han hadde dyrket. Han måtte være svært fattig, klær og utseende tilsa det, og samme skjedde med ham. Han frembragte sitt budskap, Omar hørte villig og fulgte ham til porten, og i det han skulle gå fikk han diskré en gave tilbake. Gud vet hvor mange munner denne mannen måtte mette, men en ting er iverfall sikkert og det er at han var takknemlig for pengegaven fra Omar.

Dagen ble spesiell, formiddagen staset Omar seg opp og skulle til landsbyens torg for der skulle de sette første spadestikk til en ny moske. Vi fulgte to skritt bak, og veien ble lang selv om det ikke var lengre enn om lag 500m, tok det lang tid for overalt hvor denne mannen beveget seg skulle folk hilse og be for ham. Ved torget var det liv, folk fra hele landsbyen var samlet og fra to gamle utrangerte høytalere hørtes mannstemmer. Det var ulike menn som talte til landsbyens innbyggere og hyllet de mennesker som stod bak og muliggjorde dette prosjektet. Både kvinner og menn var samlet. Det var de gamle kvinnene som var mest fremtredene, og synlige under denne seremonien. Alle var kledd i sine tradisjonelle drakter, og alle pyntet som om det var 17mai. Dette var en stor begivenhet, ingen tvil om det. For oss var nok all hyllest og støyen som fulgte i meste laget, for vi trakk oss unna etter en stund. Omar imidlertid, måtte delta og vise sin respekt noe som var helt naturlig selv for oss å forstå, kun etter to dager her nede. Han var en betydningsfull og stor mann her nede, en velgjører av de sjeldne.

Barna, alle barna var stadig rundt oss uansett hvor vi var og vi lærte allerede denne dagen ordet ”morfing” som betyr hvit mann. Alle barna som vi møtte sa dette ordet og forventet å få noe tilbake, nemlig ordet ”tobab” som betyr svart mann. Ellers var det denne dagen jeg begynte å trylle, jeg tryllet mynter ut av ørene på et par unger, og dette måtte jungeltelegrafen fått med seg, for med ett var det alltid barn rundt meg og de drog seg i øret på et rart vis. De skulle alle ha meg til å se dem i øret etter penger, en morsom aktivitet for meg og en stor opplevelse for ungene. De som hadde penger i ørene ble en dalasi rikere, eller om lag femtiøre. I Norge må vi mange tiår tilbake for at barn skulle være tilfreds med femti øre, men her var folk i himmelriket, noen begynte faktisk å sloss for å komme først i ”ørekøen”.

Ettermiddagen var om mulig enda sterkere kost, fordi Fanjas søster og mann hadde barnsdåp for sin nyfødte. Igjen byttet alle tøy, tok på seg finstasen og drog i vei. Om lag en kilometer unna bodde denne familien og det hørtes langt unna at her var det stor fest, og fremme virket det som om hele landsbyen var på fest. At det var 200mennesker inne på denne seremonien er jeg helt sikker på, og synlig var alle mennene for i det vi kom inn festplassen var det nesten bare menn å se. Damene var der også, men dem oppdaget jeg ikke før senere, for dem var samlet bak huset. Vi fikk spesiell oppvartning, stoler og drikke i den stekende varmen. Alt til bønnerop, trommer og sang. Et øredøvende leven var det, alle like blide og imøtekommende. En gammel dame dukket plutselig opp og overdøvet alle og ble vel innpåsliten, var ute etter penger på en litt ufin måte og fikk tilsnakk umiddelbart. Hun ble diskré tilsnakket og prøvde seg ikke etterpå.

Alle måtte i tur og orden inn å vise sin respekt for dåpsbarnet, som satt i stuen sammen med moren. Den lille stakkar, skrek av full hals for maken til oppstyr skal man lete lenge etter. Alle hadde gaver, enten det var penger eller annet. Det var også leid inn levende musikk for anledningen og festen skulle holde på til siste deltaker gikk, og det kunne bli sent for her ble det ikke servert sterkere saken enn vann og mat. Alle inntrykkene strømmet på og jeg måtte ha en pause, tok derfor en liten tur for meg selv. Like i hælene fulgte ”støttekontakten” min, og sammen gikk vi rundt litt og snakket på et nesten uforståelig engelsk. Det var da jeg for første gang så en gribb i levende livet, for i nærheten var slakteplassen i landsbyen og gribbene oppholdt seg nær slakteplassen i påvente av slaktedagen fortalte støttekontakten. Er litt ufin, når han fikk støttekontaktnavnet, for han hette egentlig Osman Barry, og var en særdeles høffelig ung mann med stor respekt for oss begge.              

Osman var forsiktig, snakket lavmælt og med ærbødighet. Han var ikke voldsom og frempå som enkelte andre, nei han var en stor menneskekjenner og meg hadde han taket på. Han skjønte nok fort at jeg ikke ønsket noen voldsomme diskusjoner, men satte pris på den mer forsiktige typen. Han var en slik type, en type etter min smak og tilforlatelig lik den Omar jeg første gang traff i Norge for noen år tilbake. Hadde følelsen av alt for dere i Osmans nærvær, i motsetning til drosjesjåføren som snakket mer enn han hadde godt av og gav sindige Nordmenn gnagsår i ørene etter kort tid. Nei, Osman var en rolig gutt, en gutt som ville nå langt og det hadde nok også Omar skjønt.

Osman var nok familiens hjelper når Omar tjenestegjorde i Norge, han var tidlig på pletten og reiste til fiskemarkedet med isblokker som han solgte for å livnære seg. På en gammel sykkel, hadde han plassert en kjølebag uten lokk, og i den hadde han et 30-talls isblokker som han solgte for en dallassis for stykket. Dette var tilstrekkelig til å livnære seg, og ut over dette hjalp han Fanja og barna.

Etter ett par timer på dåpsfest, eller kanskje var det tre timer skjønte Omar at vi hadde fått nok av seremonier for en dag og han foreslo selv at vi skulle dra hjem, og det gjorde vi. Hjemme slappet vi av og for første gang la jeg meg på senga og lukket øynene på ettermiddagen, en velsignelse for en sliten nordboer.

Jeg sovnet, og våknet brått av at et menneske stod på utsiden av vinduet. Det er ikke vindu slik vi tenker oss dem, det er et hull i veggen og et slags skydd som gjøre det mulig å se ut men særdeles vanskelig å se inn. Gjennom skoddet i vinduet så jeg en person, kunne først ikke gjenkjenne mannen og forstod lite av hva han sa.

Der lå jeg og tenkte på hva dette kunne være, og etter en tid gikk det opp for meg. Det var en som ba, muslimer dersom de er troende skal dem vaske seg og vende seg mot Mekka og be fem ganger pr. dag. Og det var dette jeg var vitne til, senere forstod jeg at dem som ba utenfor soverommet hos oss var besøkende hos Omar. Omar hadde en slags seremoniplass leke utenfor soverommet vårt.

Jeg stod opp og gikk ut, like utenfor soverommet i stuen satt Omar på et teppe og ba han også. Her nede i sitt hjemland praktiserte han sin religion, har aldri sett dette i Norge. Han var en troende, det gikk opp for meg at virkelig var en troende. Dette diskuterte vi senere under oppholdet også med Omar tilstede. Det som imidlertid slo meg var anger, jeg hadde bedt Omar den gang jeg ansatte ham om ikke å praktisere sin religion slik at det ble påfallende i Norge. Dette hadde han etterfulgt, men hadde jeg gjort ham urett. Hadde jeg prakket på ham en regel som var vanskelig for ham å etterleve. Jeg drøftet dette med ham, han syntes likevel at jeg hadde gjort riktig. Selv anså han seg som en moderat muslim, til tross for at han her nede praktiserte sin religion langt mer enn jeg tidligere hadde sett.

Utenfor vinduet var det Omars eldre bror som ba, han var kommet på besøk mens jeg tok min hvil.

Kvelden var kommet, og vi drog ut. Jeg var sulten på kjøtt, og Omar tok oss med til Hotellområdet. Han tok oss med til et av de flotteste hotell i Gambia. Selvsagt kjente han en der, det visste seg at dette var hotelldirektøren og vi ble bedt på stående bufe. Her var det mat på langbord slik vi er vant med i Europa, fisk var nok det som dominerte bordet. Kjøtt var det derimot rikelig av, i alle fasonger. Noe var grillet, annet stekt og det var alle slags kjøtt. Gjestene var fra Europa, for det meste Nederlendere og Engelskmenn. Det var paradoksalt å tenke på denne overfloden som disse Europeere forlangte også her nede, særlig når man opplever virkeligheten i dette landet så tett på kroppen. Det var nesten slik at maten ikke smakte, med alle disse tankene i hodet.

Uansett, vi fikk smake fisk som sjelden spises av lokalbefolkningen, fordi den er så kostbar. Det var barrakuda, ulike hai sorter flott dandert utover langbordet.

Etter dette kongemåltidet, reiste vi hjem godt over midnatt.

Dagen etter stod jeg opp tidlig, satte meg slik jeg hadde gjort tidligere på utsiden av huset. Jeg ble tilbudt kaffe, noen hentet vann mens andre begynte på frokost.

Omar spanderte Norsk frokost denne dagen, nok fordi han var litt bekymret for at vi ikke skulle trives. Han sendte et barn av sted til den lokale butikk. Der kjøpte de bagetter og pålegg. Her gikk det stort sett på tre ulike påleggsorter, smørost, sardiner på boks og Cornbeef. Alle varer med ekstra lang holdbarhet, boksemat som var importert for Gambianernene lager ikke noe selv. Det finnes ikke fabrikker i Gambia, et land som ikke produserer noe som helst. De harr ikke råvarer av noe slag, foruten fisk da. Men de har ingen mulighet til å konservere fisken for eksport. Dette var ikke helt sant, for de røykte den. Det fant jeg ut senere, men likevel var det røykt fisk som var den eneste råvaren jeg registrerte disse menneskene var i stand til å eksportere.

Tommy, min samboer var sjusover og stod ikke opp før frokost. Under frokosten snakket vi hver dag hva som skulle skje, og Omar han hadde ingen spesielle planer for dagen. Da tok jeg initiativ til at vi skulle dra en tur til stranden, og dette syntes Tommy var en god ide.

Omar sendte en gutt av sted med en beskjed, han kom til bake og like etter kom Osman og en annen tilbake. Det visste seg at Omar ikke ville sende oss til stranden alene, vi måtte ha med oss anstand. Han hadde nok en baktanke med dette, så vi godtok det stilletiende. Nede på stranden var vi inne på et av de få supermarkeder som finnes i Gambia. Jeg velger å fremstille det slik, for dette var en butikk som kan kalles butikk slik vi tenker i Norge. Alle de andre stedene mennesker solgte varer var ofte fra gamle utrangerte konteinere, alt annet enn butikk. Her stod man på gaten og måtte peke eller si hva vi ville ha. Dette var i så måte et supermarked, i det var et helt hus, og vi kunne gå mellom hyllene og plukke med oss det vi ønsket. Et produkt av en forsiktig tilnærmelse til turistene.

Her solgte de også øl, og det var det vi var ute etter. De hadde faktisk mange ulike merker, så her var det bare å fråtse. Vi tok med oss fire øl hver til stranden.

Tommy er redd sol, eller rettere sagt han er redd for å bli solbrent. Huden hans var langt mer sol utsatt enn min så han fant en plass like overfor stranden på en av de to strandbarene som fantes. Der satt han stort sett i skyggen store deler av dagen, drakk øl og koste seg. Jeg gikk til stranden og badet flere ganger.

Gambia har strender, milevis av strender som er flottere og mer prangende enn noen strand jeg tidligere. Eneste forskjellen fra strendene andre steder i verden som jeg har besøkt var at her var det godt med plass, her var det overflod av plass. Turistene har ikke invadert landet, har ikke oppdaget hvilke enorm ressurs som ligger her. Vil anta at det tar ett par tiår til før også disse strendene er fulle av turister. Vannet, Atlanterhavet stod rett på land, og ingen øyer eller annet som gjorde vannet smult. Her stod bølgene og kreftene rett på land. Det gjorde at det var en del dønninger, og relativt langgrunt var det også. Havet var salt, men godt og varmt selv om storhavet stod rett på.

På stranden gikk mennesker og solgte ulike varer, alt fra mat som de bar på hodet til kassetter. Alle steder hvor den hvite mann befant seg var det potensielle muligheter til en god handel for lokalbefolkningen. Og da må man ta seg frem til kunden og by frem sine salgsvarer. Hvis ikke kunden kommer til deg, så må du oppsøke den kunne det se ut som de praktiserte. Men kulturen her nede var ikke at noen prakket ting og tang på deg, de gikk diskré forbi og dersom du gjorde tegn kom de bort. Hvis en ikke gjorde tegn skjedde ikke noe.

Jeg kjøpte ingenting, men ble plutselig oppsøkt av en litt mer pågående mann. Han viste meg et legitimasjonskort med bilde og satte seg ned ved siden av. Han hadde en bildeperm med at en bok, en bok som jeg etter hvert fikk se. Det som lokket min oppmerksomhet var at denne mannen umiddelbart begynte å snakke svensk, hadde vært i Sverige etter som han sa. Han fortalte at han var lærer ved en skole, og brukte fritiden sin til å gå på stranden og samle inn penger til skolen sin. Han viste meg bilder fra skolen og gikk etter hvert over på engelsk. Han hadde et ønske om å bygge ut skolen, men manglet murstein og betong. Hvis jeg gav et lite bidrag, så kunne jeg hjelpe ham å realisere dette. Jeg ble henrykt, tenk å få hjelpe noen av disse fattige menneskene. Jeg skrev meg inn i boka, og gav ham et bidrag. Etterpå sendte jeg ham opp til Tommy, og han ville at jeg skulle fortelle Tommy om hans budskap. Dette gjorde jeg, Støttekontaktene våre ble med ett rolige og gjorde ikke noe i forhold til vårt engasjement.

Hjemme igjen fortalte vi Omar om hva vi hadde gjort, og han ble sint. Jeg var blitt lurt av et menneske, var iverfall det han trodde. Han mente at dette var et menneske som hadde funnet en nisje, en nisje som turister ofte går på. Tenk å utgi seg for å være en som skal samle inn penger til en skole, et godt utgangspunkt for å lure en hvit mann. Han ble også sint for at ikke støttekontaktene hadde grepet inn og sendt ham vekk, de burde ha skjønt dette mente Omar. Jeg tenkte litt over hva som egentlig hadde skjedd på stranden, og han hadde mulig et poeng, i det denne mannen hadde lært seg noen ord på svensk, noen på tysk og fikk en første kontakt på denne måten. Dette hadde jeg opplevd tidligere blant annet i Tyrkia, der halve befolkningen kan noen ord på flere språk og deretter utgir seg for å ha vært i landet. Dette gjør de bare som en del av den psykologiske tilnærmingen i forhold til å selge et produkt. Identifikasjonspapirer kan en i følge Omar skaffe seg for penger i dette landet, og det mente Omar at denne fyren hadde gjort i den hensikt at vi europeere blir mer godtroende nå mennesker kan vise noe dokumentasjon på hva de bedriver. Han mente altså at denne mannen hadde brukt det vi normalt i vår vestlige kultur tenker på som gode bevis på det du driver med som salgstriks i forhold til egen vinning. Han var dyktig på det han gjorde, og vi lærte i så fall leksen, etter dette. Det gjorde også den ene støttekontakten, for han fikk mye kjeft av Omar for ikke å ha gjennomskuet dette.

Vi så ikke denne støttekontakten igjen før senere under oppholdet.

Etter flere timer på stranden tok vi lokaldrosje til Bakou, en liten landsby like ved stranden ikke langt fra Sukuta. Drosjesjåføren foreslo at vi skulle ta en tur til krokodilleparken. Dette ville vi selvsagt, vi visste ikke hva vi begav oss inn på. Etter en vill ferd med en lokal taxisjåfør mellom biler og folk, det var ettermiddag og alle var ute på handel. Drosjesjåføren visste hva han var god for, fordi normalt ville denne kjøringen kvalifisert til rødt kort og inndradd lapp. Men her nede kjørte alle på samme måten, et anarki i trafikken. Midt inne i byen lå denne krokodilleparken, og vi var der etter denne ville ferden på om lag 15 minutter.

Vi måtte betale for å komme inn i parken, noen få dallassis tok ikke livet av oss. Vi gikk i samlet flokk inn i parken, og med ett skjønte vi hva dette var. Her var ikke dyrene i bur slik det var andre steder, her spaserte vi mellom dyrene som lå og slappet av. Vi hadde dem på kloss hold og over alt hvor vi gikk lå disse skapningene, noen med munnen åpen mens andre lå mer avslappet. Disse fryktinngytende dyrene som lå med munnen åpen holdt på med en aktivitet, de holdt på å samle fluer inn i munnen og når de hadde et passe antall i munnen slo dem tennene sammen og med ett hadde dem et lite fluemåltid.

Støttekontaktene fortalte oss at i vannet lå det en krokodille som var hvit, en albino vil jeg anta, men denne var ikke oppe for å sole seg. Vi ble fortalt at den kom opp hver torsdag, i dag var det ikke torsdag og dyret var i vannet. Denne krokodillen hadde en spesiell status, virket nesten som om den hadde en slags symbolverdi, fordi dette fortalte Omars far oss senere.

En av dyrene var av en slik karakter at vi kunne ta bilder av den mens vi klappet den, og det måtte vi jo prøve. Det vil si at min samboer torde ikke, han avsto fra denne opplevelsen. Litt lengre inn i parken ble vi fortalt at det var apekatter opp i trærne, og det fant vi aldri ut. Min samboer var mer ivrig etter å se etter apekatter, og idet han stod og kikket opp mot et tre skrek jeg at det var en krokodille som var på vei mot ham bakfra, Han fikk en unormals hysterisk reaksjon til mannsperson å være. En liten stund trodde jeg at han hadde for mye østrogen i seg, for nærmere en hysterisk dame kan du ikke komme.

Etter en time eller to reiste vi igjen, med samme ville drosjesjåfør igjen og ferden hjem ble like opplevelseskrik som tidligere. Hjemme i Sukuta stod maten klar, afrikansk mat med ris og fisk. Fanja hadde laget mat og den stod klar hver dag når vi kom tilbake. Nydelig mat, etter hvert ble dette nydelig selv om jeg var noe skeptisk i starten.

Omar kom og det ble gjort i stand til Green tea, en slags sosial setting med rituelt preg. Grønn te lages mens alle sitter i ring og snakker sammen, en har ansvar for tilberedning, ofte en mann. Grønn te kjøpes, en liten porsjonspakke og om lag en desiliter sukker. En liten tekanne og to små glass trengs for å lage denne drinken. Det tar om lag en halv time og teen kokes opp flere ganger, mens den vekselvis slåes mellom de to glassene. Dette ritualet gjentas inntil all sukkeret er godt inne i teen. Da serveres teen i bestemt rekkefølge, der eldste eller gjest får første runde, den sterkeste teen og etter nytt oppkok serveres andre runde til de mindre betydningsfulle personer. Bak litt utenfor ringen hvor vi satt satt det en ung mann. Dette var en person, som enten hadde et syndrom eller en eller annen psykiatrisk sykdom, muligens schziofrini. Det var en hyggelig mann, men han var annerledes på mange måter, Innimellom virket det som om han var psykotisk på en eller annen måte.

Kvelden ble til natt, og temperaturen sank mens månen steg til himmels. Det var litt underlig å se opp på den flotte månen og tenke på at kanskje et eller annen sted i Norge satt en eller annen betydningsfull person for meg å så på den samme månen. Natten ble rolig, med mye søvn på oss hvite i dette sorte landet.

Morgenen etter stod jeg opp tidlig, liker å stå opp tidlig og suge inntrykk, lyder, lukter og andre inntrykk.

Omar stod opp tidlig og spanderte frokost, ville gjerne ha oss med til eiendommen der konteineren tidligere var tømt. Vi gikk selvsagt med på dette og det ble en annerledes dag. En rolig dag, uten kjas og mas. Vi satt stor sett i skyggen og slappet av hele dagen. Snakket delvis med hverandre og delvis med Omar. Han mottok stadig besøk, besøk av folk som enten var trengende eller hadde behov for noen av de tingene som han hadde med seg fra Norge. Det kom en mann, en fattig mann som hadde heller lite tenner og var relativt sparsommelig kledd. Fikk ikke klarhet i hva han ønsket før det hadde gått noen timer, men da skjønte jeg at han var ute etter tre gamle skrivemaskiner som lå i konteineren. Tre skrivemaskiner som var både gamle manuelle og i ellers dårlig forfatning. Han ønsket at Omar skulle gi ham sjansen og gi ham disse slik at han kunne sette seg på gaten og skrive for folk som selv ikke kunne skrive. På denne måten kunne han holde liv i seg selv og sin familie. Jeg kunne ikke forstå hvorfor Omar uten videre gav ham disse, fordi det ble brukt relativt mye energi fra denne mannen på og overtale Omar.

Jeg fikk klarhet i dette etter hvert, i det Omar tok seg tid til å forklare for oss, og han fortalte da at mannen hadde tidligere fått tilbud om ting slik at han kunne brødfø sin familie. Men denne mannen klarte ikke noe, kjørte det over styr og ruset seg isteden, pg Omar ville derfor ikke uten videre gi ham en ny sjanse, han skulle iverfall arbeide og bruke noe energi for å overbevise. Genialt, for folk i så stor nød trenger ikke å bli sydd puter under armene, de trenger også at noen stiller krav til dem, og det var det Omar gjorde. Han stilte krav, forlangte og holdt denne mannen på pinebenken før han gav ham sjansen. Dette hadde han en mening med, han ville etablere en mer permanent atferd, ikke en tilfeldig atferd. Og etter kort tid risikere at mannen faller tilbake til rusbruk og tull. Dette var en mann som var en gammel klassekamerat, og det var viktig for Omar at han skulle lykkes med sitt prosjekt, Omar brydde seg, om enn på en kraftfull måte. I forhold til denne mannen var nok dette viktig. En annen mann kom, satt seg og han heklet luer, capser og små band til å ha på armen. Han ville med stor tydelighet at Omar skulle kjøpe hans produkter og selge dem i Norge. Omar var lite villig til å inngå noen handel, tydelig at han ville prise sine varer høyere enn hva vår venn var villig til å betale. Denne mannen dukket opp flere ganger under oppholdet, alltid med samme målsetting og selge varer. Tror ikke han fikk napp, slik at hadde tenkt seg.

Med ett dukket det opp en vakker ung kvinne og satte seg ved siden av vår afrikanske venn. Hønene gikk mellom oss og plukket små mat biter og annet spiselig. En ny hane på eiendommen gjorde sine ting, løp etter hønene og bedekket til han ble rent sliten. Fikk en assosiasjon til mennesker og spesielt menneskene her nede. Omar hadde stadig damebesøk, var dette en tilfeldighet eller var det omvendt høneatferd. Var det damene som gjorde kur til ham, eller var dette bare damer som tok tilfeldige turer. Personlig tror jeg, iverfall etter å ha observert denne mannen i 14 dgr. At vi her snakket om omvendt atferd enn hva jeg opplevde med hanen. Her var det heller snakk om at alle ”hønemenneskene” sprang etter ”hanemenneskene” og ikke omvendt.

Afrika er et fantastisk land, har mange sagt. Ari Behn har vært der, og selv om jeg ikke har mye til overs for ham må jeg være enig med ham i at det er fantastisk å oppleve at mennesker kan være så lykkelige selv om de har så lite. Deres lykke dreier seg ikke om hvilke biler eller hvilke klær de har på kroppen, men helt andre ting assosieres med lykke. Det å være frisk, det å ha mat og det å ha familie betyr noe for disse menneskene. Er det riktig at vi med vår kultur, skal påvirke deres opplevelse av lykke, skal vi gi dem noe av oss, noe av vår kultur og hva gjør det med deres kultur?

Fjernsyn var ikke allemannseie, bil er ikke allemannseie, seng er ikke allemannseie, telefon, datamaskin, radio, komfyr, vaskemaskin og alt det som vi tar for gitt er langt fra allemannseie. Hvorfor skal vi tro at dette er mennesker som blir lykkeligere hvis de får dette. Hjemme igjen har jeg tenkt en del på dette, og jeg tror slett ikke at dette vil bidra til at disse menneskene får det noe bedre på sikt, selvsagt vil de få det bedre materielt, men vil de få det bedre rent menneskelig, vil vi med vår vestlige kultur kunne tilføre disse menneskene noe positivt. Det stiller jeg meg sannelig litt kritisk til. Jo barna sloss også i Afrika, guttene kranglet og målte krefter mot hverandre. Likevel var det liksom på en annen måte enn hjemme, de brukte aldri som jeg så ting de hadde opplevd gjennom fjernsyn så som kjepper eller andre ting når de sloss, de lekte aldri ut ting de hadde opplevd i en eller annen voldsfilm slik vi er vant til å se barna leke i vår kultur. Kanskje var nettopp fravær av fjernsyn viktig for ikke å få denne påvirkningen i negativ retning, denne utviklingen i retningen av mer vold og konfliktløsing ved hjelp av vold som vi ser i vår vestlige verden. Har flere ganger opplevd at Omar syns det er mange drap i Norge, og det er jo riktig, ett om dagen er vel en noenlunde riktig statistikk. I Afrika hørte denne type vold til sjeldenhetene, skjedde nesten aldri, og hvorfor så fredelig? Kanskje fordi barna i Afrika var fremmede for denne måten å løse konflikter på, kanskje fordi konflikter ble løst på annen måte og påvirket av deres kultur som var kjemisk fri for vold.

Vil det være direkte feil om vi lot dem ta del i vår velstand og vår utvikling. Jeg mener at dette langt på vei er en riktig påstand. Disse menneskene var fattige på mye, faktisk på det meste og likevel var kriminalitet, både vinning og vordskriminalitet et marginalt problem. Dette er nok komplisert å forklare på enkelt vis, men kanskje hang det sammen med en kultur der bærebjelken gikk på å ta vare på hverandre, og tilfredstille de mest basale behov uten for mye materiell velstand. Det er jo mulig å lage en hypotese at kulturen vil endres i negativ retning med for mye vestlig innblanding, turister som tilfører penger, media som tilfører andre kulturer og andre måter å løse konflikter på, annen materiell velstand som skaper større skille mellom fattig og rik, og deretter blir fokuset på andre ting enn for eksempel det å ta vare på hverandre. Et tankeeksperiment som jeg har lekt en del med etter at jeg kom hjem og som jeg faktisk tror en del på.

Barna i Afrika hadde ikke annet å leke med enn det de fant i naturen, eller ut av egen kreativitet laget. Ingen leker, ingen mekanikk forstyrret deres oppvekst. Hva ville skje med deres lek, deres utvikling med fri tilgang på vår overflod av leker, vårt tilfang av fjernsyn, data m.v. Noe ville skje, de ville bli påvirket i en eller annen retning. Kanskje ville de blitt mindre kreative, mer voldelige og mer passive og mindre flinke til å kommunisere med hverandre. Alle disse egenskapene som ville vokst frem ville være direkte uforenlige med deres kultur, og direkte destruktive i forhold til å overleve. Heldigvis er det ikke slik at alle disse tingene faller ned fra himmelen på en gang, men gradvis blir tilført samfunnet. Men riktigheten av å tilføre denne kulturen vår måte å leve på, vår materielle velstand bør tenkes nøye gjennom. For hvem bør lære av hvem, kanskje har vi i vår vestelige kultur noe å lære av disse menneskene om å ta vare på hverandre, gi omsorg til hverandre og bry seg om hverandre.

Kvelden var der, mine filosofiske ideer og betraktinger tok slutt. En dag var over, en dag med inntrykk, betraktninger og tanker ebbet ut til lyden av gresshopper og koner som la barna sine eller ammet dem for alt jeg vet.

Dagen etter skulle vi på safari..             MER FØLGER